Foreldre kan gi et barn vinger… Eller gjøre barnet redd for å fly… Hva tenker du?
Noen ganger vokser ikke et barn opp med frykt fordi livet var for vanskelig.
Noen ganger vokser barnet opp med frykt fordi menneskene som elsket det mest, stadig sa:
«Ikke drøm for stort.»
«Det der er ikke for folk som oss.»
«Du kommer bare til å gjøre deg selv flau.»
«Velg noe tryggere.»
«Vær takknemlig og slutt å ønske deg mer.»
For en forelder kan disse ordene høres ut som beskyttelse.
Men for et barn kan de bli en stemme inne i hodet.
Flere år senere kan dette barnet bli en voksen som er redd for å søke på en bedre jobb, redd for å vise talentet sitt, redd for å elske åpent, redd for å prøve noe nytt — ikke fordi barnet er svakt, men fordi noen en gang lærte det at det var farlig å ønske seg mer.
Det mest smertefulle?
Mange foreldre innser aldri at de ikke forbereder barnet sitt på livet.
De lærer barnet å frykte det.
Jeg skrev hele artikkelen om de 5 mest skadelige setningene foreldre sier uten å forstå det — og hvordan de påvirker barnet mange år senere.
Hele artikkelen ligger i første kommentar. ❤️🩹
Har du noen gang sagt en av disse setningene til barnet ditt fordi du trodde du beskyttet det?
Her er fem vanlige setninger foreldre ofte sier fordi de tror de beskytter barnet sitt — og hva disse ordene kan gjøre inne i barnets sinn.
1. «Ikke drøm for stort.»
Mange foreldre sier dette fordi de ikke vil at barnet skal bli skuffet.
De tror de forbereder barnet på virkeligheten.
Men for et barn kan denne setningen føles som en advarsel mot håp.
Over tid kan barnet slutte å dele drømmene sine. Ikke fordi det ikke har drømmer, men fordi det har lært at drømmer er pinlige.
En bedre måte å si det på er:
«Det er en stor drøm. La oss snakke om hvilke steg du trenger for å nå den.»
Dette holder barnet jordnært uten å drepe drømmen.
2. «Det der er ikke for folk som oss.»
Denne setningen kan virke enkel, men den kan bli en mur inne i barnets sinn.
Når et barn hører dette ofte, kan det begynne å tro at suksess, selvtillit, skjønnhet, utdanning, penger eller lykke tilhører «andre mennesker».
Barnet kan begynne å begrense seg selv før livet i det hele tatt får sjansen til å teste det.
Et barn som hører «ikke for folk som oss», kan senere unngå muligheter fordi det dypt inni føler at det ikke hører hjemme der.
En sunnere setning ville være:
«Det kan være vanskelig, men vanskelig betyr ikke umulig.»
Barn trenger realisme, men de trenger også tillatelse til å tro at livet deres kan bli større enn omstendighetene deres.
3. «Du kommer til å gjøre deg selv flau.»
Denne setningen kan gjøre et barn redd for å bli sett.
Kanskje barnet vil synge, danse, snakke foran klassen, legge ut kunsten sin, melde seg på en konkurranse eller prøve noe nytt.
Forelderen kan være redd for at andre skal le av barnet.
Men hvis barnet hører dette ofte, kan det lære at det er farlig å bli sett.
Senere i livet kan det unngå å si noe på jobb, dele talentet sitt, starte en bedrift eller uttrykke kjærlighet åpent.
Ikke fordi barnet mangler evner.
Men fordi det fortsatt hører en stemme som sier:
«Hva om folk ler?»
En bedre setning er:
«Du kan føle deg nervøs, og det er normalt. Men det er ved å prøve at du vokser.»
Et barn bør ikke læres at forlegenhet er verdens ende.
Forlegenhet går over.
Anger blir ofte værende lenger.
4. «Velg noe tryggere.»
Det er ingenting galt i å lære et barn å tenke nøye.
Men det er forskjell på å veilede og å skremme.
Når foreldre hele tiden presser barnet mot det «trygge» valget, kan barnet begynne å tro at trygghet er viktigere enn lykke, lidenskap eller mening.
Barnet kan velge en karriere det ikke elsker.
Bli i forhold der det føler seg lite.
Unngå risikoer som kunne hjulpet det å vokse.
Barnet kan leve et liv som ser stabilt ut fra utsiden, men føles tomt på innsiden.
En bedre måte å veilede på er:
«La oss tenke gjennom både risikoene og mulighetene.»
Dette lærer barnet å ta kloke beslutninger, ikke beslutninger basert på frykt.
5. «Vær takknemlig og slutt å ønske deg mer.»
Takknemlighet er viktig.
Men takknemlighet skal ikke brukes til å tie et barns utvikling i hjel.
Et barn kan være takknemlig og likevel ønske seg et bedre liv.
Et barn kan sette pris på det det har og likevel drømme om mer.
Når foreldre bruker takknemlighet som en måte å stoppe ambisjon på, kan barnet føle skyld for å ønske seg noe mer enn bare å overleve.
Senere kan dette barnet godta mindre enn det fortjener fordi det tror at det å ønske seg mer gjør det egoistisk.
En sunnere setning er:
«Vær takknemlig for det du har, men ikke skam deg over å ville vokse.»
Dette lærer balanse.
Det forteller barnet at takknemlighet og ambisjon kan eksistere samtidig.
Sannheten er at barn ikke trenger foreldre som later som om livet er lett.
De trenger foreldre som lærer dem at vanskelig ikke betyr umulig.
De trenger foreldre som sier:
«Du kan prøve.»
«Du har lov til å feile.»
«Jeg tror på innsatsen din.»
«Du trenger ikke være perfekt for å bli elsket.»
«Drømmen din betyr noe, selv om jeg ikke fullt ut forstår den.»
En forelders stemme blir ofte barnets indre stemme.
Derfor betyr ord så mye.
Flere år senere, når barnet står foran en stor beslutning, hører det kanskje ikke sitt eget mot først.
Det hører kanskje foreldrene sine.
Det hører kanskje:
«Ikke prøv.»
«Du kan ikke.»
«Du kommer til å mislykkes.»
«Folk som oss gjør ikke sånt.»
Eller det kan høre:
«Prøv.»
«Lær.»
«Reis deg igjen.»
«Jeg tror på deg.»
Ingen forelder er perfekt.
Alle foreldre har sagt noe ut fra frykt, stress eller utmattelse. Men det viktigste er ikke perfeksjon.
Det viktigste er bevissthet.
En forelder kan fortsatt forandre stemmen barnet bærer inni seg.
Noen ganger begynner helbredelsen med én ærlig setning:
«Jeg trodde jeg beskyttet deg, men kanskje jeg gjorde deg redd. Unnskyld. Jeg vil lytte nå.»
Disse ordene kan åpne en dør som har vært lukket i årevis.
For barn trenger ikke bare beskyttelse mot verden.
De trenger også beskyttelse mot troen på at de er for små for den.
Foreldre kan gi et barn vinger.
Ikke ved å gjøre livet lett.
Ikke ved å fjerne alle hindringer.
Men ved å lære barnet at selv om det faller, er det fortsatt verdig til å reise seg igjen.
Så det virkelige spørsmålet er:
Kaller vi det noen ganger «beskyttelse» når vi egentlig lærer barna våre frykt?
